Etablere en snowpark

Om betydningen av å skape forutsetninger som er riktig ressursmessig for en snowpark

Ved etablering av en snowpark må anlegget ta hensyn til brukerne og ressursmessige faktorer i planlegging, valg, utbygging og tilpassing av snowparkløypen samt den infrastruktur og de prepareringsressurser som er knyttet til produktet.

Valg av beliggenhet

Beliggenhet en helt avgjørende betydning for en snowparks brukerverdi, brukernes sikkerhet, produktivitet i bygging og vedlikehold, samt markedsføring av tjenesten. En god og riktig beliggenhet skaper fordeler for både bruker og anlegg.

Beliggenhet er avgjørende for snowpark-brukernes opplevelser da det i høy grad påvirker hva slags design og innhold som er mulig å skape. En vanlig utfordring ved valg av beliggenhet er at en snowpark ofte konkurrerer om areal og kapasitetsinteresser
med vanlige blå og røde alpinløyper.

Når slike motsetninger oppstår finnes en risiko for konflikter om hvilke brukergrupper som skal prioriteres, men også mellom forskjellige interesser internt i anlegget. Selv om en slik situasjon oppstår må vi unngå å plassere en snowpark i en løype eller i et område som ikke er tilrådelig.

Det gjelder særlig dersom anlegget allerede har flere andre alpinløyper med tilpasset infrastruktur rettet mot andre brukergrupper. Begrunnelsen bak valg av beliggenhet skal ikke være at området eller løypen uansett ikke blir særlig brukt av andre gjester.

Ofte finnes det grunnleggende årsaker til at noen løyper eller områder blir valgt bort av gjester i et anlegg f. eks. at de er værutsatte, har generelt ugunstig topografi som f.eks. hengende sideveis, varierende fra meget bratt til meget flat, eller er omgitt av svak infrastruktur. Som vi kommer til å vise nedenfor skaper slike forutsetninger også et dårlig utgangspunkt for at vi skal kunne etablere, designe og bygge en snowpark.

Valg av ugunstig beliggenhet fører ofte til færre besøkende og bruk av ekstra ressurser til bygging og vedlikehold av produktet sammenlignet med om det hadde hatt en mer hensiktmessig beliggenhet. Samtidig sender slike prioriteringer ut et signal til brukerne om at de blir nedprioritert sammenlignet med andre brukere av alpinanlegget.

Ved valg av beliggenhet er topografi og størrelse en helt avgjørende faktor. I tillegg må vær-, lys- og snøforhold, grunnforhold, infrastruktur og plassering i forhold til andre løyper og tilbud i anlegget tas hensyn til i den
orden de blir nevnt her.

Terrengets topografi og størrelse

Områdets topografi og størrelse er helt avgjørende for hvor god snowpark vi kan lage og hvor fleksible vi kan være i designet av parken. Terrengets topografi skaper både muligheter og begrensninger for hva som kan bygges av ulike elementer i det aktuelle
området, og hvor elementene best kan plasseres.

Arealets topografiske profil avgjør hvilken fart brukerne kan få i ulike deler, noe som har innvirkning på hva som kan bygges og hvor. Selv om topografi kan tilpasses og utbedres gjennom grunnarbeid eller modifiseres noe ved hjelp av ekstra snø og preparering betyr det ekstra ressursbruk i form av investeringer for tilpassing av terrenget og/eller økt bruk av drifts- og produksjonsfaktorer på vinterstid.

Derfor lønner det seg fra begynnelsen av å velge et areal med en topografi som er best mulig egnet til å bygge den snowparken vi har tenkt.

Det finnes noen generelle faktorer å ta hensyn til når det gjelder terrengets profil. Den primære faktoren er ferdighetsnivået til brukerne i den tenkte målgruppen. Dette vil være avgjørende for valg av beliggenhet med tanke på hvilken profil (se figurene 3.1a-d) som de topografiske forholdene harmonerer med. Innenfor et gitt område kan terrengets topografi ha en av tre typiske profiler eller en kombinasjon av disse som skaper forskjellige forutsetninger for hvordan vi kan designe en
snowpark.

• Lineær profil med lik helning i hele området, se figur 3.1a.
• Progressiv profil hvor terrengets helning går fra å være flatere på toppen til å bli brattere lengre ned, se figur 3.1b.
• Degressiv profil hvor terrengets helning går fra å være brattere på toppen til å bli flatere lengre ned, se figur 3.1c.
• Varierende profil hvor terrengets topografi er en kombinasjon av to eller flere av de tre profilene, se figur 3.1d.

Områdets lengde

Når vi har en av de typiske ikke lineære profilene i en større snowpark skal lengden på de brattere partiene være lange nok til at vi kan bygge minst to, men helst tre til fire, hopp av stor størrelse og/eller minst tre, men helst fire til fem, hopp av middels størrelse etter hverandre.

Videre bør det også, i slakere partier, være mulig å sette opp minst to til tre railer etter hverandre. I en linje med røde hopp med en helning på ca. 15 grader trenger vi mellom 80–100 m løype pr. hopp fra nullpunkt på det første hoppet til nullpunkt på det neste hoppet som har omtrent samme størrelse (se kapittel 4, figur 4.2 for en forklaring av nullpunkt). For svarte hopp kan vi regne med at vi trenger noe mer, mellom 100–130 m pr. hopp.

I en blåpark som heller ca.13 grader trenger vi mellom 65–80 m per hopp. Railer kan settes tettere, men vi kan beregne at det fra et hopp til slutten av landingen bak en vanlig rett rail trengs ca. 20–25 m, og at det er nødvendig med minimum 25 m og oppover mellom railer i linje, dvs. ca. 40–50 m pr. rail totalt. Lengdene inkluderer da tilløp og elementets arealbruk i lengderetning. Selvsagt varierer nødvendig lengde med hopptype, men disse målene kan brukes som standardmål.

Det betyr at i en større park hvor vi ønsker ca. 4 hopp i linje så trenger vi en jevn og velegnet helning (ca. 15 grader) som er ca. 400–550 m lang. I en blåpark trenger vi opp mot 320 m lengde i ca. 12–13 grader for tilsvarende antall
hopp. Ønsker vi noen railer i tillegg kan vi regne med at vi trenger ca. 150–200 m lengde for tre til fem railer avhengig av størrelsen og formen på en rail.

Områdets bredde

I en snowpark med flere linjer ved siden av hverandre, f.eks. en rød og en svart linje, eller en blåpark med en hopplinje og en linje for railer, må vi ta høyde for hva som er en typisk bredde på elementene. Det skal også finnes mulighet å ta seg ned uten å måtte kjøre på elementene. En god retningslinje er at løypen bør være bred nok til at det er plass til minst to elementer ved siden av hverandre.

Her kan vi bruke et standard estimat hvor vi går ut fra hvor bred en typisk base er for forskjellige elementer. En vanlig rail trenger ca. 15 m bredde om vi skal komme til med maskinen på alle sider. Et blått hopp trenger omtrent 20 m, et rødt hopp trenger ca. 20 til 25 m og et svart hopp trenger fra 25 m og oppover. I tillegg finnes en rekke forskjellige typer transitions og rail-oppsett som krever varierende areal men det er relativt uvanlig at noen elementer tar opp mer enn 30–35 m bredde.

Utover de elementene vi må ha for at løypen skal bli en snowpark så er det en fordel om det finnes traséer på minst 6 m bredde på alle sider av elementene for alltid å tilby brukerne frie veier ut av linjene. Frie traséer på alle sider av elementene gir også rom for vedlikehold, ski-patrulje og transport, samt skaper en sikkerhetssone mellom elementene og ut til faste gjenstander som trær, lysmaster, sperringer og snøkanoner. En av disse traséene bør ha minst 10–15 m bredde for å gi nok rom til brukere som ikke ønsker å kjøre på elementene.

Hvis vi bruker ovenstående standardmål så betyr det at vi i en blå park med to parallelle linjer med hopp og railer i fallretningen trenger ca. 55–60 m bredde. Velger vi å ha kun én linje så holder det med ca. 35–40 m bredde. I en større park med f.eks. en rød og en svart linje som ligger parallelt i fallretningen så er ca. 70 m eller mer en god bredde.

Områdets fallretning

Vi skal streve etter å alltid plassere snowparken i terrenget på en slik måte at løypens senterlinje (i lengderetning) ligger parallelt med terrengets fallretning. Uansett størrelse eller hva slags profil som blir brukt så er det viktig at vi så langt det er mulig plasserer snowparken på en slik måte at vi minimerer områder med hengende terreng eller skarpe svinger i løypen. Hengende terreng og skarpe svinger skaper ofte store utfordringer for utformingen og konstruksjon av elementer, noe som får negative konsekvenser på både brukeropplevelse, oversikt, sikkerhet og vedlikeholdsprosesser.

Utfordringer med topografi som avviker fra anbefalingene

Vi bør unngå terreng som ligger utenfor spesifikasjonene som anbefales i denne veilederen. Terreng som ikke faller innenfor de generelle anbefalingene begrenser hvilken type elementer som kan bygges hvor i en snowpark og går på bekostning av hva som
skaper fordeler og flyt for brukeren. Områder som har partier med helning som ligger utenfor anbefalte vinkler for de tre profilene ovenfor skaper generelt ugunstige forhold for snowparker.

Store avvik og forskjeller i helning gjør at vi kan få partier hvor det er umulig eller uforsvarlig å bygge elementer, f.eks. i bratte heng eller på lange og altfor flate partier. Flate partier blir kun transportetapper mellom elementer, noe som oppleves som negativt av brukerne som ønsker elementer fra topp til bunn i en snowpark. Terreng som varierer mellom bratt og flatt (dvs. helninger som er større eller mindre enn anbefalt) skaper en rekke ulike utfordringer for oss når vi bygger en snowpark.

Samtidig har elementer på flate partier relativt lav høydeforskjell mellom topp og bunn av landing sammenlignet med om de bygges i anbefalt helning. Her utgjør kombinasjonen av høy fart og lav/kort landing derfor en sikkerhetsrisiko. Selvsagt kan
et bratt parti som går over i en flate som er passe lang for et større hopp (før terrenget blir bratt igjen) være en fordel, fordi vi da får et raskt tilløp og sparer byggemasser. Likevel, hvis ikke dette partiet brukes kun som tilløp, risikerer anlegget at det ofte blir stor slitasje, kuler og ekstra vedlikehold. De fleste brukere som ikke bruker området som tilløp skrenser veldig ofte i disse partiene, noe som da også får en negativ innvirkning på de som ønsker å bruke det som tilløp.

Bratt terreng medfører en direkte sikkerhetsrisiko for grupper som mangler ferdigheter til å håndtere terrenget på en god måte. Nybegynnere opplever ofte bratt terreng (terreng med helning som ligger over anbefalte intervaller), som negativt og skremmende. Dette fører til at de skrenser og dermed øker slitasjen, som igjen skaper behov for ekstra vedlikehold. Bratt terreng øker også risikoen for at brukerne får for stor fart til elementene.

Plasserer vi f.eks. elementer på flate partier nedenfor bratte partier risikerer vi ofte at brukerne har for høy fart inn. Der hvor bratte partier gir mer fart enn det som er nødvendig for å lande trygt på påfølgende elementer i løypen kan dette føre til at brukere dermed hopper over landingen noe som kan få svært alvorlige skader som følge (se f. eks. McNeil & McNeil, 2009).

Det er mulig å bygge elementer i et bratt parti selv om det ikke er å anbefale fordi det skaper sikkehetsmessige utfordringer og brukerne opplever svært sjelden disse elementene som gode. Dessuten kreves det betraktelig større mengder snø (alternativt permanent oppfylling) når vi bygger elementer i bratt terreng sammenlignet med om vi bygger i partier med anbefalt helning.

Som eksempel trenger vi ca. 4800–5000 m³ snø for å bygge en 35 m lang og 15 m bred vannrett flate med 30 graders vinkel på landingen som fundament for et element i en løype med 15 graders helning. Øker vinkelen på det underliggende terrenget til 18 grader er det behov for ca. 50% mer snø for å bygge samme element (ca. 7500 m³). Samtidig øker lengden på landingen og høydeforskjellen mellom kul og bunn av landingen med samme prosent. Landingsoverflatens lengde øker fra 35 m til 52,5 m og høydeforskjellen fra kul til bunn av landing øker fra 17,5 m til ca. 26,5 m.

Dermed får vi en vesentlig større og lengre landing å vedlikeholde uten at det nødvendigvis øker sikkerheten eller er positivt sett fra brukerens ståsted. Stikk motsatt risikerer vi at den store høydeforskjellen gir brukeren for stor fart til neste element hvis ikke etterfølgende element er veldig stort og/eller bygd på en slik måte at det bremser opp brukeren.

I sum betyr dette at brattere helning enn anbefalt på det underliggende terrenget fører til et større ressursforbruk og flere utfordringer når det gjelder kvalitet og sikkerhet gjennom sesongen. Ugunstig terreng får med andre ord negative konsekvenser for anleggets sikkerhet og produktivitet, og kompliserer bygge- og vedlikeholdsprosessene uten å bidra til ekstra kundeverdi.

Vær-, lys- og snøforhold

Vind og dårlige lysforhold er negativt for brukerne. De samme forholdene vil være negative for drift og vedlikehold av snowparken. Det er derfor gunstig å velge en beliggenhet som er i le og under tregrensen.

Vind kan være farlig for brukeren siden den både påvirker bedømmingen av fart og kan få brukeren som er i et svev ut av balanse. Tilsvarende gjør flatt lys det vanskelig for brukeren å orientere seg i et svev, samt at følelsen av fart blir endret. Flatt lys gjør det også vanskelig å oppdage hindringer som spor, kuler og ranker som har bygget seg opp på grunn av slitasje eller snøfokk. I områder over tregrensa kan værforholdene være så dårlige at brukerne ikke føler seg trygge nok til å bruke snowparken.

Det fører til begrenset bruk og dermed tapt heiskortsalg. Vind og flatt lys skaper også problemer for preppemannskapet. Fokksnø og skavler skaper ekstra vedlikehold samtidig som flatt lys i områder over tregrensa skaper problemer med å se og orientere seg. Dårlige værforhold fører ofte til preparering med relativt dårligere kvalitet med tanke på tids- og ressursbruk.

Selv om det også kan være flatt lys under tregrensa så utgjør trærne referansepunkter for brukerne og preppemannskapet når det er gråvær og dårlige lysforhold, samtidig som de beskytter mot vind. Tilgang på snø er en avgjørende faktor når
vi bygger en snowpark. De fleste anlegg har bare én eller muligens to snowparker (da oftest en stor snowpark og en såkalt «blåpark») og den/de skal derfor kunne tilfredsstille alle de aktuelle brukerne fra sesongstart og gjennom hele sesongen.
Flere naturlige variabler påvirker tilgang på snø. Om det snør, hvor lenge det snør, om snøen blir liggende og eventuell snøproduksjon er avhengig av riktig klima, noe som til dels påvirkes av i hvilken himmelretning og hvor i høyden en snowpark plasseres.

I noen geografiske områder er det ofte betraktelig kaldere i bunn av anlegget i begynnelsen av sesongen ved klarvær for å så veksle til å bli kaldere i høyden utover sesongen og når det er gråvær. I slike anlegg kan plassering lavt i høyden gi gode muligheter for tidlig sesongstart, men også risiko for tidlig slutt på sesongen om det ikke produseres nok snø. I andre geografiske områder er det bestandig kaldere i høyden og dermed enklere å ta en beslutning om hva som er en gunstig plassering,
selv om dette må vurderes opp mot mulige ulemper som vind, flatt lys, og snøfokk.

En mer grundig gjennomgang av klimafaktorer som påvirker snøtillgang og snøproduksjon gis i veilederen Snøproduksjon og snøpreparering (Kulturdepartementet, 2014).

«Beliggenhet er avgjørende for snowpark-brukernes opplevelser siden den i høy grad påvirker hva slags design og innhold som er mulig å skape i en snowpark.»

Det spiller også en rolle i hvilken himmelretning snowparken plasseres. Lokalt sett er ofte noen vindretninger vanligere enn andre, noe anlegget bør ta hensyn til. Samtidig kan skygge på grunn av plassering i mer nordlig retning gi dårlige kontraster i perioder av sesongen når solen står lavt, selv på dager med sol. En snowpark som vender mot sør får flere soltimer utover i sesongen enn en snowpark som vender i andre himmelretninger.

Sol oppleves ofte som positivt av brukerne, men mye sol smelter snøen raskere og gjør hoppene og landingene mykere. Myke landinger oppleves som fordelaktig blant mange brukere, men det medfører samtidig økt slitasje. Økt slitasje skaper ujevnheter i tilløp, hopp og landinger som kan forårsake uhell, skader og ekstra vedlikehold, særlig hvis snøen fryser i løpet av dagen. Våt snø skaper også problemer med dårlig feste og klebrig snø i prepareringen, noe som fører til økt ressursbruk og gjør det vanskeligere å få et resultat med god kvalitet over tid.

I denne sammenhengen er det viktig å understreke at gode elementer (se f. eks. Roll-over hopp i kapittel 4) som holder formen skaper grunnlaget for gode brukeropplevelser uansett om snøen er myk eller ikke.

I de tilfeller der det ikke er mulig å finne en optimal beliggenhet i forhold til vær-, vind og snøforhold finnes noen muligheter for å kompensere for flere av de problemene som flatt lys, høye temperaturer og snøsmelting vil innebære. Flatt lys kan til viss grad kompenseres for ved å markere hoppkanter og landinger med sprayfarge og/eller lyssetting, noe som også gjør det mulig å forlenge åpningstiden.

I landinger hvor snøsmelting gir dårlig feste kan vi bruke vinsjemaskin. For å minimere uønsket slitasje i hopp og tilløp kan vi bruke salt i begrensede perioder. Vi kan også tilpasse terrenget sommerstid og lage ekstra snø, slik at vi klarer å holde snowparken åpen hele sesongen. Flere av metodene medfører likevel ofte ekstra ressursbruk og investeringer sammenlignet med plassering i områder med kaldere snø.

Grunnforhold

Grunnforholdene påvirker produktets egenskaper på forskjellige måter og er først og fremst viktig for ressursbruk ved utbygging, planering og tilpassing av arealet, men har også en viss innvirkning på brukeropplevelsen.

Ujevn grunn krever generelt mer snø vinterstid eller planering sommerstid for å jevnes ut. Områder som for en stor del består av jord, sand og grus er derfor ofte fordelaktige sammenlignet med arealer med mye stein,
fjell eller myr.

Dersom grunnen hovedsakelig består av jord, sand, og grus blir ikke kostnadene for utbedring og planering av arealet på sommerstid så store som hvis den består av fjell som må sprenges eller myr som må dreneres. Samtidig som det gir et langt sikrere og mer varig snødekke utover vinteren.

Arealer som ligger i områder med myr som ikke dreneres skaper ofte problemer både for brukere og ved preparering som følge av manglende tele, issvuller og bekker som går opp. Det kan også være vanskelig å bearbeide eller bruke fyllmasser i områder som består av myr da grunnen kan være for ustabil og inngrep og belastning av terrenget fører til at andre deler hever seg eller at grunnen eroderer.

Fjell og stein har oftest samme gode egenskaper som jord, sand og grus sammenlignet med myr når det gjelder drenering, men har den ulempen at det ofte er mer ujevnt og dermed krever et, i gjennomsnitt, tykkere snødekke. Samtidig medfører fjell og stein
en større risiko for skader på brukere og utstyr hvis det kommer opp i dagen. Fjell og stein trenger dog ikke alltid å være en ulempe da det gir en solid og stabil grunn hvis det er tenkt å bruke fyllmasser for å endre terrengets topografi.

Selv om et areal ofte har ulike grunnforhold i forskjellige deler så lønner det seg å velge et område som hovedsakelig kan forandres etter behov uten at det blir for kostbart. Investeringer i bearbeiding og tilpassing av terrenget kan kompensere for topografiske utfordringer og over tid spare mange kubikkmeter med snø og store kostnader. Riktig utførte tilpasninger gir raskere sesongåpning, bedre forutsetninger for gode brukeropplevelser og minsker antall prepareringstimer ved bygging.

Nærhet til infrastruktur, andre løyper og tjenestetilbud i anlegget

Det er viktig at det finnes en infrastruktur som gjør det mulig å åpne snowparken tidlig i sesongen og at den er tilgjengelig uansett vær. I geografiske områder med små nedbørsmengder er snøproduksjonsanlegg i selve parken og i adkomstløypene en avgjørende faktor.

Utbygging av infrastruktur innebærer kapitalintensive investeringer som ofte må gjøres i henhold til anleggets kapasitetsbehov og økonomi som helhet. Derfor kan faktorer som hvor det allerede finnes/ikke finnes heiser og snøproduksjonsanlegg skape utfordringer og uunngåelige begrensninger for hva som er en mulig beliggenhet for en snowpark. Om anlegget har mulighet og det er økonomisk forsvarlig å investere i ny infrastruktur i forbindelse med etablering av en ny eller en allerede etablert snowpark, bør det gjøres på en slik måte at vi får eller kan bevare en mest mulig gunstig beliggenhet med tanke på topografiske og klimatiske faktorer.

Her bør det understrekes at der hvor det er en egen heis tilknyttet snowparken, så opplever brukerne dette som positivt. Brukere av snowparker ønsker en heis i direkte tilknytning til løypen slik at de kan få høy intensitet i kjøringen. En slik heis minimerer «ventetid» og maksimerer antall railer og svev brukerne kan få i løpet av en dag, noe som på samme måte også er positivt for anleggets produktivitet.

Likevel er det fortsatt viktigst at snowpark-anlegget har en topografi som gir god flyt og forutsetninger for gode hopp og railer (Högström mfl., 2010). I de tilfellene hvor investeringer i infrastruktur har flere formål, og ett av dem er å betjene brukerne av en snowpark, bør snowparkens beliggenhet med tanke på den planlagte plasseringens topografi og klima, veies opp mot vurderingen av om det for brukerne blir nødvendig med ekstra transport mellom løypen, heisen og/eller øvrige tjenestetilbud.

I slike sammenhenger bør infrastrukturen tilpasses en optimal plassering av snowpark-løypen i terrenget, og ikke omvendt.

Sentrale og perifere beliggenheter

Valg av beliggenhet har innvirkning på hvordan en snowpark henger sammen med andre deler av løypenettet. Et vanlig spørsmål i den forbindelse er hvor sentralt i anlegget en snowpark bør ligge. En sentral plassering i forhold til andre tjenestetilbud
kan ha flere fordeler, men også medføre utfordringer, avhengig av om vi skal finne en god beliggenhet for en blåpark eller en større snowpark.

Når det gjelder plassering av en blåpark er det en fordel om den har en sentral beliggenhet i direkte tilknytning til anleggets hovedtraséer, parkering, heiskortsalg, informasjonskontor, restauranter og lignende fasiliteter. Blåparker er først og fremst rettet mot barn, nybegynnere og brukergrupper med lavt ferdighetsnivå og/eller liten erfaring med parkkjøring.

Disse brukerne ser blåparken som en del av den totale vinteropplevelsen de har i anlegget. Parkene har derfor en bredere og mer allmenn brukergruppe enn det større parker har. Disse faktorene tilsier en sentral fremfor en perifer beliggenhet slik at blåparken er lett tilgjengelig for alle. Dette gjør det også enklere for familiemedlemmer å velge ulike løyper men fortsatt være i aktivitet i samme del av anlegget.

I tilfeller med større parker finnes det også noen fordeler med en sentral beliggenhet. En fordel er at det ofte gir korte transportetapper for publikum og logistikk i forbindelse med arrangementer. En annen fordel er at en sentralt plassert snowpark fremstår som et prioritert produkt hvor brukerne har anleggets fulle tjenestetilbud rett rundt hjørnet.

Brukerne trenger ikke å ta flere heiser eller løyper til og fra snowparken. Selv om de aller fleste brukerne uansett ferdighetsnivå setter innholdet i og kvaliteten på en snowpark fremst, så er dette viktige hensyn å ta da det gjør det enklere og mer tilgjengelig for brukerne. Noen direkte ulemper med en sentral plassering av en snowpark finnes ikke annet enn at det øker sjansen for at nysgjerrige gjester, som ikke kjenner til hva som er skikk og bruk blant parkkjørere, kan finne på å avlegge den et besøk.

Det kan skape farlige situasjoner og frustrasjon, f.eks. ved at noen stopper på eller bak et hopp eller krysser tilløp på feil tidspunkt. At slike ting skjer oppleves som veldig negativt blant parkkjørere (Högström mfl., 2010). Det er derfor viktig at de som etablerer, designer og har ansvaret for sikkerheten i en snowpark gjør dette på en slik måte at risikoen for slike situasjoner minimeres.

En sentral plassering kan også, uansett om det er en blåpark eller en større snowpark, skape utfordringer for drift av anlegget sammenlignet med en mer perifer plassering. For eksempel øker en sentral plassering ofte risikoen for at personer går, leker, aker eller står på brett eller ski i området etter åpningstid. Den gjør det også vanskeligere å komme til med transport og maskiner på dagtid når det normalt er mer folk i sentrale deler av anlegget. Samtidig er det en fordel om en snowpark ikke ligger for langt borte fra en driftssentral eller garasje da vi ofte trenger å hente utstyr og transportere bokser og railer i løpet av en sesong.

Generelt bør det også legges vekt på at det er en fordel hvis en snowpark plasseres slik at den kun har én tydelig innkjørsel fra toppen, og avgrenses fra andre løyper for å unngå unødige konflikter og situasjoner med skadepotensiale. Dette behovet må
alltid vurderes opp mot betydningen av en sentral plassering. I områder med skog kan vi la trær skape en barriere mellom løypene, men i noen tilfeller er det ikke mulig å unngå at andre traséer ligger direkte inntil eller krysser inn lengre ned i en snowpark. I slike tilfeller må vi avgrense parken fra løyper som ligger inntil på en slik måte at andre brukere ikke kan krysse direkte inn fra siden ovenfor eller under elementer. Eventuelle kryssende traséer må tilpasses snowparkdesignet og ikke omvendt.

Prepareringsressurser knyttet til en snowpark

Uansett om vi som anlegg skal velge en prepareringsmaskin som skal deles med andre deler av anlegget, eller den kun skal brukes i en snowpark, bør vi velge et alternativ som gir best mulige forutsetninger for å bygge og vedlikeholde parken. En vesentlig
grunn er at det stilles flere krav til spesifikke funksjoner på det prepareringsutstyret som brukes i en snowpark for at denne skal bli vellykket, sammenlignet med vanlige alpinløyper.

Vi kan i dag velge å få de fleste prepareringsmaskiner som brukes i alpinløyper med parkfunksjoner/parkgeometri på skjær og utstyrsbærer bak. Det foreligger derfor ingen negative konsekvenser av å bruke prepareringsutstyr med funksjoner tilpasset en snowpark i vanlige alpinløyper, siden det ikke påvirker prepareringskapasiteten eller -prosessen for slike løyper. Dessverre gjelder ikke dette i et omvendt scenario.

Standard prepareringsmaskiner med parallelløft på frontskjær og uegnet utstyrsbærer bak begrenser og påvirker ofte bygge- og prepareringsprosessene i en snowpark, samtidig som det begrenser hva som er mulig å bygge. Derfor bør et anlegg med en snowpark som deler prepareringsmaskin mellom denne og andre områder i anlegget alltid velge en parkmaskin.

Når det gjelder modell, merke, størrelse og kapasitet på maskin er det både fordeler og ulemper med ulike maskiner. Generelt er oversiktlighet fra førerplass (i første rekke gjelder det i forhold til valg av stikkestyring fremfor ratt), klatreevne, nøyaktighet i styre-/ hydraulikksystemer og manøvreringsevner viktige hensyn som må tas ved valg av maskin.

Et alternativ som kan vurderes er en parkmaskin med vinsj hvis anlegget ikke har en separat vinsjemaskin, ulempen med denne er at den er tung og at sjåføren mister en del av oversikten. Likevel gir det den fordelen at vi kan bygge bedre, lengre og brattere landinger, noe som er viktig for brukersikkerheten.

Når det gjelder bruk og disposisjon av prepareringsmannskap og maskiner så bør det følge en relativt enkel logikk. Vi bør sørge for at den eller de som har den beste kompetansen på å preparere og å bygge snowparker gjør mesteparten (helst alt) av prepareringsarbeidet som kreves i parken i løpet av sesongen. I de tilfellene der det finnes parkmaskiner og standardmaskiner i et anlegg bør vi prioritere slik at det alltid er parkmaskiner som blir brukt i snowparken.

Etablering av snowparkløypen

Planlegging, utbygging og tilpassing av snowparkløyper Før utbygging, alternativt tilpassing, av løypen begynner må anleggseier innlede og gjennomføre en planleggingsprosess. Det første som må skje er at det opprettes kontakt med grunneier, kommunen og eventuelt fylkeskommunen. Det må avklares om de tenkte inngrepene er mulige å gjennomføre, hvilke områder i anlegget som det er mulig å ta i bruk og hva disse interessentene krever av underlag, dokumentasjon og søknader. Deretter kan selve planleggings- og byggeprosessen begynne, se boks nedenfor.

En mer grundig gjennomgang av blant annet grunnleggende planlegging, byggesøknader og tillatelser som er nødvendig i oppstart og utvikling av alpinanlegg finnes i kapittel 3 i veilederen Alpinanlegg Kulturdepartementet, 2011). Det vises også til veilederne Snøproduksjon og snøpreparering (Kulturdepartementet, 2014) og Idrettsbelysning (Lyskultur, 2013) for informasjon om snøproduksjonsanlegg og lysanlegg. Disse temaene behandles derfor kun overfladisk i dette kapittelet.

Utstikking og uthogging av snowparkløypen

Når vi har identifisert en mulig og passende beliggenhet i anlegget, basert på brukergruppens ferdighetsgrad sett i forhold til topografi og klima-/værforhold, kan vi ved hjelp av geografiske informasjonssystemer, kart og befaring stikke ut en tenkt senterlinje. Ved valg av beliggenhet og utstikking er det som nevnt særlig viktig at vi unngår terreng som skaper utfordringer og hindringer i design og drift av snowparken. Vi bør unngå bratte skrenter, flate partier og sideskrått terreng.

Siden en snowpark inneholder elementer som påvirker snø- og fartsopplevelsen trenger vi ikke variere bredden på løypen av den grunn. Det er derfor en fordel for både brukere og de som skal preparere at vi har en jevn bredde hele veien fra topp til bunn. Bredden skal avgjøres av tenkt antall linjer med elementer av forskjellig vanskelighetsgrad (se anbefalinger ovenfor). Den kan med fordel justeres noe i forhold til hva som er normal bredde på prepareringsmaskiner for parker og antall maskinbredder som trengs for å dekke den anbefalte bredden.

Slik minimerer vi dobbeltpreparering i størst mulig grad (10 minutter ekstra preparering per dag grunnet ujevn bredde innebærer 20 timer ekstra preparering i løpet av en sesong med 120 driftsdager). Samtidig bør vi tilstrebe å ha en senterlinje som er så rett som mulig fra topp til bunn da det gir bedre flyt og oversikt for brukerne, og mer produktiv preparering. Det er derfor ingen grunn til å legge inn svinger for brukerne sin skyld annet enn om det gjøres for å få en topografi som er mer i henhold til anbefalt terreng.

Når den første utstikkingen av senterlinjen er klar er det nyttig å kjøre gjennom området flere ganger på både snowboard og twintip-ski samt gjøre befaringer til fots på sommerstid før endelig plassering blir bestemt. Det gir anlegget en mulighet til å
oppdage problemer med topografi og grunnforhold og ut fra det justere senterlinjen basert på annen informasjon enn kun kart før endelig plassering blir bestemt.

Etter at beliggenhet er fastslått og godkjent anbefales det at senterlinjen blir hogd ut først for deretter å bre ut løypen jevnt nedover. Dette for å få en god oversikt, samt ha mulighet til å foreta nødvendige endringer grunnet problemer som oppdages. Ved uthogging må det tilstrebes å utforme innkjørsler slik at muligheten for å informere brukerne om at de er på vei inn i en snowpark kan skje i god tid før de kommer inn.

Det er også viktig at de ikke kommer inn med høy hastighet. I den grad det er mulig bør det også alltid finnes en utkjørsel/angrevei i direkte tilknytning nedenfor alle innkjørsler. Vi bør ha som regel å alltid ha flere utkjørsler fra, enn innkjørsler til, en snowpark i tilfelle noen kommer inn ved et uhell. Dette er særlig viktig i de tilfeller andre traséer krysser inn i eller over den.

Planering og tilpasning av terrenget

En grundig gjennomgang og utbedring av terrenget på sommerstid er i utgangspunktet alltid nødvendig før terrenget tas i bruk for en snowpark. En god snowpark krever normalt full gjennomplanering for at anlegget skal kunne få til en god grunnpreparering og driftsøkonomi.

Selv om planering og tilpassing av terrenget krever en grunninvestering som er høyere enn det å produsere ekstra snø i en enkelt sesong, så vil det over tid til å gi bedre økonomi og miljømessige gevinster. Dette gjelder særlig om tilpassingen gjennomføres på en slik måte at det minimerer snømengden som kreves til hvert element.

Når løypen er ferdig planert skal det ikke stikke opp steiner, fjell, røtter, busker, trær eller løsmasse fra løypebunnen. Et ujevnt underlag vil kreve uforholdsmessig store snømengder for å dekke til og få terrenget flatt i tillegg til den snødybden som ellers hadde vært nok, samtidig som oppstikkende materialer kan skade brukere, utstyr og prepareringsmaskiner. Det er også kostbart å produsere ekstra snø hvert år for å rette opp sideskrått terreng eller flate ut bratte partier.

Drenering og mulig erosjon må også tas hensyn til etter at løypa er hogd ut og ferdig planert. Bekker og overflatevann må fjernes eller ledes vekk for å unngå ispartier og issvuller i bakken på vinterstid. For en mer grundig gjennomgang når det gjelder uthogging, planering, drenering og såing av nedfarter henvises til kapittel 3 i veilederen Alpinanlegg (Kulturdepartementet, 2011).

Grunnet mulige innlåsingseffekter er det ofte bra om vi ikke tilpasser terrenget for tidlig i etableringen av en snowpark, men at vi først bygger og tester ut ulike design i snø. Dette bør gjøres i én eller et par sesonger før det gjøres en endelig tilpassing av terrenget. Det anbefales også at det gjøres beregninger og simuleringer av designene på de planlagte elementene.

Dette for å kvalitetssikre avstander mellom, og størrelse på, fundamentene når anlegget skal tilpasse terrenget for bygging av en snowpark. Men det påpekes samtidig at slike beregninger ikke tar hensyn til brukeratferd i den aktuelle løypen. Brukeratferd er vanskelig å forutsi, studere og lære oss noe om dersom vi ikke først bygger snowparkanlegget i snø.

Det er derfor lønnsomt å først bygge snowparken i snø og så analysere utfall for både brukere og drift. På den måten erfarer vi hvilke behov for tilpassing og utbedring av terrenget som fører til en brukervennlig og driftssikker snowpark. Det er viktig å huske at når ting først har blitt bygget i jordmasser er det ofte vanskelig og dyrt å endre om vi oppdager problemer i etterkant. Derfor bør det også alltid tas inn erfarne anleggsrådgivere for å minske risikoen for dyre justeringer i etterkant og ikke minst skader på brukere grunnet feilaktige fartsforhold mellom elementer.

Tilpassing av terrenget

I figur 3.3 blir det lagt til rette for en stor snowpark i en løype med progressivt profil på det valgte terrenget. I tegningen viser den svarte linjen eksisterende løype før tilpassing, rød linje er planlagt profil og blå linje er tenkt snøoverflate. Terrenget tilpasses slik at de to øvre (rail/boks) elementene blir liggende i ca. 12 graders gjennomsnittlig helning og de fire nedre elementene (svarte hopp) blir liggende i 15 graders gjennomsnittlig helning. Avstanden fra startpunkt ovenfor det første elementet til andre elements nullpunkt er cirka 60 meter i horisontal retning, Fra nullpunkt på det andre elementet til nullpunkt på det tredje elementet er det cirka 80 meter.

Mellom nullpunktene på det tredje og fjerde elementet samt mellom nullpunktene på det fjerde og femte elementet er det cirka 110 meter. Fra nullpunkt på det femte elementet til nullpunkt på det sjette elementet er det cirka 120 meter og fra nullpunkt på det sjette elementet til etterfølgende flate begynner er det cirka 95 meter. Total lengde på hele snowparken er cirka 600 meter.

I det aktuelle eksemplet i figur 3.3 tillater grunnforholdene at vi omdisponerer masser slik at vi får frem en egnet profil. I andre tilfeller kan det være et bedre alternativ å frakte inn masser for så å tilpasse helningen og bygge fundamenter på det eksisterende terrenget.

 

Utbygging av snøproduksjonsanlegg

De aller fleste anlegg som har en snowpark trenger et snøproduksjonsanlegg med høy kapasitet fordi det å bygge en snowpark krever relativt store snømengder sammenlignet med andre deler av anlegget. Siden parken ikke krever spesielle snøsystem eller
snøkanoner behandles ikke dette i detalj, men henviser til veilederen Snøproduksjon og snøpreparering (Kulturdepartementet, 2014) som gir en mer utførlig innføring i hva vi bør tenke på når det gjelder investering i og drift av slike anlegg.

Likevel finnes det et par generelle faktorer som er viktige å tenke på ved planlegging og plassering av uttakspunkt og faste kanoner i slike systemer. En snowpark krever sjeldent like stor kapasitet hele veien fra topp til bunn og derfor bør uttakspunkt og kanoner plasseres basert på hvor behovet er størst slik at produksjonen blir ferdig omtrent samtidig i ulike deler av løypen.

Flate partier som er tenkt for mindre elementer som railer og bokser krever oftest mindre mengder snø enn brattere partier som er beregnet for hopp. Partier som må rettes opp på grunn av ujevnt eller hengende terreng krever også større mengder snø enn partier som er planerte eller hvor senterlinjen ligger parallelt med fallretningen.

Tenk også på at det ofte skal bygges på begge sider av løypen, slik at det investeres i teknologi som gir mulighet til å produsere snø på begge sider. Det er ofte store mengder snø som skal flyttes på, og vi ønsker å minimere den tiden som må brukes med prepareringsmaskin for å flytte snø dit den skal.

Plasser derfor alltid uttakspunkt eller kanoner slik at snøen blir lett tilgjengelig for prepareringsmaskiner og nært det punktet hvor vi planlegger å bygge elementer. Det bør også planlegges slik at mest mulig snøskyving kan skje nedover til de elementene som skal bygges. Hvis det skal bygges fundamenter i jord/fyllmasser bør uttakspunkt plasseres et stykke ovenfor fundamentet, eller midt mellom slike fundamenter hvis det ligger flere fundamenter i linje.

Det gjør det enklere for prepareringsmannskapet å komme til snøen samtidig som vi sørger for at snøen kan skyves nedover og snøproduktsjonssystemet kan brukes gjennom hele sesongen ved behov.

Utforming av fundamenter

Fundament bør bygges som platåer nærmest horisontalt ut fra den underliggende løypeprofilen med en godt avrundet overgang til landing (se figur 3.4). Vi skal alltid unngå å lage platåer med helning oppover, men heller bygge de med en svak helning nedover og med tosidig tverrfall slik at det ikke samles vann på platåer. Videre må vi sørge for at helningen på fundamentets landing samsvarer med, eller er noen grader brattere enn, brattest mulig vinkel på planlagt landing i snø. Overgangen mellom platå og landing (kulen) må også være godt avrundet. Hvis vi lager kulen for skarp øker risikoen for at den kommer frem gjennom snøen hvis den ferdige landingen i snø har mindre vinkel enn fundamentets landingsflate. Omvendt gjelder hvis landingsflaten i jord blir for flat, noe som øker risikoen for at vi går i bakken lengst ned i landingen ved preparering og bygging.

Lysanlegg i en snowpark

Det bør alltid vurderes å montere lysanlegg i en snowpark; det er et av de elementene som en snowpark kan tilby for å øke sin attraktivitet. Aktivitet på kveldstid er populært og kan bety et betydelig økt inntektspotensial for anlegget i forhold til en park uten lysanlegg. Omtalen som gis her gjelder primært ordinære trenings- og breddeanlegg.

Utforming og dimensjonering av lysanlegg i en snowpark er ofte en utfordrende oppgave. Utgangspunktet for planlegging er informasjon gitt i NS-EN 12193 Lys og belysning – Idrettsbelysning, inkludert krav til lysverdier gitt i standardens tabell A.23. Det vises også til Lyskulturs publikasjon nr. 3 Idrettsbelysning for ytterligere råd og informasjon. Aktivitetsmønster, bredde på traséene og krappe terrengformasjoner, som delvis bygges i snø og kan endres fra år til år, er noen forhold som vil være blant utfordringene for den som skal planlegge lysanlegget.

Vanlig brukte beregningsmodeller for lysanlegg er et godt utgangspunkt, men i en snowpark vil det normalt være nødvendig å supplere en valgt beregningsmodell blant annet med befaring i terrenget. Planlagt utforming av de forskjellige elementene må
også inngå i grunnlaget for vurdering av lysanlegget. En hovedregel er at mest mulig belysning rettes nedover i bakken. Supplerende lys kan rettes på tvers av bakken, fortrinnsvis tosidig. I spesielle tilfelle kan lys også rettes oppover i bakken, men dette vil normalt kreve økt maste-/stolpehøyde og en grundig vurdering av fare for blending av utøvere. Plassering av master/stolper må vurderes både i forhold til riktig belysning og i forhold til sikkerhet for utøverne.

Når et lysanlegg skal anskaffes anbefales det å benytte en kvalifisert, nøytral konsulent for å utarbeide kravspesifikasjon og anbudsgrunnlag. Vurdering av anbud, inklusive anbyders lysberegning, eventuelle tilpasninger og suppleringer, og etterkontroll av ferdig anlegg bør inngå i konsulentens oppdrag. Anbydere bør stilles relativt fritt i å foreslå tekniske løsninger, hvilke armaturer som skal benyttes etc.

Dersom et lysanlegg i snowpark skal tilfredsstille krav til konkurranser på høyt nivå, inkludert TV-sending, vil dette medføre vesentlig høyere krav til anlegget. Dette må avklares med forbund og vedkommende TV-selskap i god tid før arrangementet.

Spillemiddelordningen

Tilskudd av spillemidler inngår som en del av finansieringen av svært mange idrettsanlegg som bygges i Norge. Ordningen finansieres gjennom overskudd fra Norsk Tipping og administreres av Kulturdepartementet.

Departementets bestemmelser for tilskuddsordningen, med vilkår for tilskudd og krav til utforming av anlegg, blir dermed i stor grad førende for hvordan anlegg planlegges og bygges. Ordningen retter seg først og fremst mot idrettslag og tilsvarende organisasjoner, men også ikke-kommersielle selskaper med vedtekter godkjent av Kulturdepartementet kan søke om tilskudd fra ordningen.

I Kulturdepartementets publikasjon Bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet finnes alle bestemmelser for tilskuddsordningen. Publikasjonen revideres hvert år, og finnes på nettstedet www.idrettsanlegg.no. Bestemmelsene inneholder også de generelle reglene for tilskuddsbeløp og maksimale tilskudd for en del anlegg. For anleggstyper eller størrelser som ikke allerede er nevnt i bestemmelsene kan man ta kontakt med departementet for å undersøke mulighetene for tilskudd.

I forbindelse med søknad om spillemidler er følgende punkter viktige:

1. Anlegget må være del av en vedtatt kommunal plan som omfatter idrett og fysisk aktivitet.
2. Anlegget skal registreres i anleggsregisteret. Kontakt kommunen for å få gjort dette.

3. Eierskap til anlegget, og dermed hvilken organisasjon som er søker av tilskudd, må avklares. Se nærmere om dette i bestemmelsene for tilskuddsordningen.

4. Søker må forsikre seg om at planene for anlegget er i henhold til de krav som stilles til anleggstypen, og at planene er gode nok som del av den dokumentasjonen som kreves for å få søknaden godkjent. Ta i først omgang kontakt med kommunen. Det kan også være aktuelt å kontakte fylkeskommune og særforbund.
5. Eier av anlegget må ha eiendomsrett eller feste-/leierett til grunnen der anlegget skal ligge. Rett til bruk av grunn skal dokumenteres, se bestemmelsene.
6. Det må utarbeides kostnadsoverslag som skal vedlegges søknad om tilskudd.
7. Det må utarbeides en finansieringsplan for anlegget som viser hvordan man planlegger å dekke kostnadene. Alle poster i finansieringsplanen, med unntak av søknadsbeløpet, skal dokumenteres.
8. Det må utarbeides en plan for drift av anlegget, med driftsbudsjett.

Når det planlegges et anlegg som man tenker å søke om tilskudd fra spillemidlene til, bør det først tas kontakt med kommunen der anlegget skal ligge i for å avklare planbestemmelser og mulighetene for tilskudd.